Viktige læremestre

Ajahn Anan Akiñcano ble født i provinsbyen Saraburi i sentral-Thailand, 31. mars 1954. Allerede som liten dro han ofte med sine foreldre til det lokale tempelet, og han minnes at det gjorde ham svært lykkelig og fredelig til sinns når han så på bilder og statuer av Buddha. På skolen gikk han for å være både veloppdragen og flittig med skolearbeidet. 

Etter å ha fullført sine studier ble han ansatt som regnskapsfører hos Siam Cement Company, hvor han var en pliktoppfyllende ansatt. Men han fant seg stadig mer trukket mot buddhistisk praksis, og etter hvert begynte han å tilbringe fritiden i et kloster i nærheten. 

Det neste året overholdt han de åtte treningsreglene for leg-buddhister samtidig som han fortsatte i sin jobb. Under denne tiden økte både hans innsats i meditasjon og tilliten han hadde til Buddhas lære. Hver morgen før jobb tilbød han mat til munkene, og om kvelden dro han tilbake til klosteret for å meditere. En dag hadde han en opplevelse av dyp innsikt inn i alle tings natur fulgt av tre dager og tre netter med en lykkefølelse av et slag han aldri før hadde opplevd. Etter dette var han ikke lenger i tvil om hvorvidt han skulle vie sitt liv til Buddhas lære, og kort tid etter bestemte han seg for å gå inn i munkeordenen. 

Den 3. juli, 1975, ble Ajahn Anan ordinert som munk av sin lærer, Ajahn Chah, og ble gitt ordinasjonsnavnet Akiñcano, «den som ikke har noen ting» (det vil si som er fri fra alt). Han mediterte iherdig de neste fire årene, samtidig som han utviklet omhu og påpasselighet omkring klosterlivets rutiner. I løpet av denne perioden var han også Ajahn Chahs personlige assistent og fikk derfor anledning til å utvikle et nært forhold til ham. Selv om det gikk både frem og tilbake med meditasjonen i løpet av de første årene, nådde det i hans fjerde år et punkt hvor han aldri mer opplevde noen tilbakegang. 

Etter den intensive treningsperioden under Ajahn Chah fikk Ajahn Anan muligheten til å oppsøke avsidesliggende steder hvor han kunne utvikle sin meditasjonspraksis ytterligere. Han oppholdt seg i ensomme skoger og på kremasjonsplasser, og der støtte han på utfordringer av mange slag, både utvendig og innvendig. Blant annet måtte han kjempe med alvorlige anfall av malaria, noe som ved flere anledninger tok ham nær døden. Men dette gjorde bare at han fikk mer utholdenhet, og han fortsatte å være dedikert til livet som munk. I 1984 ble han tilbudt et stykke ubebodd land i Rayong provinsen for å etablere et skogskloster, og sammen med to andre munker og en novise slo han seg ned i den tettvokste skogen i hva som nå er blitt Wat Marp Jan, eller «Månemyr-klosteret». 

Nesten 30 år er gått siden da, og Ajahn Anans ry som meditasjonsmester har økt i takt med det store antall munker som er kommet for å trene og søke veiledning under ham. Det gjenspeiler Ajahn Anans egen tilstedeværelse så vel som hans bidrag til regionen at både klosteret og omegnen er blitt utviklet betraktelig siden han først ankom. I dag tar han seg daglig av et mangfold av oppgaver som abbed og lærer, overfor både munker og besøkende legfolk. Han har også tilsyn med et voksende antall del-klostere. 

For mer informasjon om klosteret Wat Marp Jan i Thailand, Ajahn Anan og hans undervisningsmateriell, besøk https://watmarpjan.org/en/ 

Ajahn Chah Subaddho ble født i 1919 i en bondelandsby i Ubon Ratchatani provins, i nordøst-Thailand. Som ungdom lot han seg ordinere som novisemunk for en kort periode, og senere, som 20-åring og fremdeles sterkt tiltrukket av klosterlivet, tok han full ordinasjon som munk. I en periode fulgte han det tradisjonelle pensum for buddhiststudier vanlig i Thailand på den tiden, men etter hvert mistet han interessen, og i 1946 ga han opp sine studier for i stedet å leve som vandrende skogsmunk. 

I håp om å på den måten finne frem til kjernen i Buddhas lære, tilbragte han de neste åtte årene til fots rundt omkring i Thailand. I løpet av den tiden oppholdt han seg ofte i øde jungler, ensomme huler og på kremasjonsplasser – alle ideelle steder for å praktisere meditasjon. 

Etter sine år med vandring ble Ajahn Chah invitert til å slå seg ned ikke langt fra sin hjemlandsby, i et tykt tilvokst skogsområde kjent som tilholdssted for kobraslanger, tigre og spøkelser. Klosteret som etter hvert vokste frem der ble kjent under navnet Wat Nong Pah Phong. Levevilkårene var harde og de grunnleggende livsnødvendigheter få, men med tid og stunder begynte Ajahn Chahs enkle, direkte undervisningsform å tiltrekke seg et stort antall tilhengere, munker så vel som legfolk. 

I 1966 kom Ajahn Sumedho, en amerikaner nysgjerrig på den strenge treningsdisiplinen og det enkle leveviset til munkene, for å gå i lære under Ajahn Chah. Fra da av kom det til stadig flere vestlige disipler, og i 1975 ble Wat Pah Nanachat («Det internasjonale skogsklosteret») etablert nær Wat Nong Pah Phong som et sted hvor vestlige kunne praktisere Dhamma. I 1979 ble det første utenlandske del-kloster etablert i England. I dag finner man både Ajahn Chahs undervisning og hans disipler spredt omkring i verden, og nye klostre er blitt etablert i England, Sveits, Italia, Frankrike, Portugal, Australia, New Zealand, Canada og USA. 

I 1981 begynte Ajahn Chahs helse å svikte, med det resultat at han etter hvert måtte ha en hjerneoperasjon. Tilstanden hans ble stadig verre, og de siste ti årene av sitt liv tilbragte han sengeliggende og ute av stand til å snakke. I løpet av denne tiden ble han omsorgsfullt pleiet av sine trofaste disipler. Den 16. januar, 1992 gikk Ajahn Chah bort, 74 år gammel. Han etterlot seg et stort felleskap av tilhengere som fremdeles vokser den dag i dag. 

Kremasjons-seremonien hans ble ledet av kongen og dronningen av Thailand, og til sammen møtte nesten én million mennesker opp for å hylle en mann som hadde legemliggjort Buddhas lære som få andre. 

Ajahn Mun Bhuridatta ble ordinert som munk i 1893, da han var 23 år gammel. Etter sin ordinasjon tilbrakte han mesteparten av livet som omvandrende munk, og oppholdt seg for det meste i Thailands, Burmas og Laos’ villmark, fordypet i meditasjon.

Ajahn Mun var kjent for sin disiplin og hans praksis foregikk i ensomhet. Han var nøye med å følge munkereglene, og overholdt mange av de 13 klassiske «dhutanga»-øvelsene, som å kun spise mat mottatt i munkebollen på almissevandring, bære munkekapper laget fra kassert tøy, bo ved foten av et tre, og å spise kun ett måltid om dagen.

Ved å søke seg til bortgjemte steder i villmarken, slapp han ansvaret han ellers ville ha hatt i et ordinært kloster, og kunne derfor vie de fleste av døgnets timer til meditasjon. Ajahn Mun oppnådde full oppvåkning (nibbāna) etter mer enn 40 år med intens trening.

Til tross for sin tilbaketrukne stil, tiltrakk Ajahn Mun seg en stor tilhengerskare av disipler, som var villige til å utholde munkelivets mange utfordringer for å gå i lære under ham. Sammen med sin lærer, Ajahn Sao Kantasīlo, har han fått æren for å etablere den thailandske skogsklostertradisjonen, som siden har spredt seg over hele Thailand og til en rekke andre land over hele verden.