Reisebrev fra Wat Marp Jan, Thailand

Skrevet av: Anagārikā Jayadhamma

Fra 24. mars til 1. april var Ven. Ajahn Ajito og Anagārikā Jayadhamma på besøk i Wat Marp Jan. De hadde blitt invitert for å delta i to store markeringer: Luang Por Anan Akiñcano (Ajahn Anan) sin 72. fødselsdag, og en seremoni i klosterets stupa.
Her kan du lese personlige skildringer fra små og store øyeblikk.
Du finner også norsk oversettelse fra Ajahn Anan sin dhamma-tale.

Fra ett kloster til et annet – fra snødekt granskog til frodig jungel

Med kapper, ullsokker og sandaler tok vi beina fatt nedover den snødekte Brekkenvegen. Buss, tog og en tolv timer lang flytur skulle frakte oss helt til Thailand. Vel framme i Bangkok var det full sommer og 34 varmegrader, så ullsokkene måtte vike. Etter en to timers kjøretur fortalte vegskiltene at vi var i Rayong. På kort tid ble vegene smalere, det ble lengre mellom bebyggelsen og skogen ble tettere. Et nytt skilt pekte mot «Wat Marp Jan». Snart åpnet den kraftige porten seg, som skiller omverdenen og klosteret. Tiden fra vi entret portene i Wat Marp Jan til vi parkerte virket lang. Jeg var spent på hvordan oppholdet skulle bli, og forberedt på at dagene i dette klosteret skulle bli ganske annerledes enn den vante rutinen i Vingrom Buddhistkloster. Men, klokka hadde passert 19 og lyden av munkene sin kveldschanting spredte seg utover klosterområdet fra en høyttaler. Den velkjente lyden brakte oppmerksomheten til Buddha, Dhamma og Sangha. Med ett så følte jeg meg litt hjemme igjen – selv i en varm og frodig jungel som ligger over 10 000 kilometer fra Norge.

Menneskemøter i brunt og hvitt

Wat Marp Jan er et skogskloster som ledes av den anerkjente meditasjonsmesteren Ajahn Anan. Av sine disipler blir han ofte tiltalt som Luang Por, som betyr ærverdig far. Luang Por er en titulering som kun benyttes for høyt respekterte seniormunker.

Sanghaen i Wat Marp Jan består av munker fra både Thailand, andre asiatiske land og vestlige land. Noen munker blir værende der i mange år. Andre reiser til et annet kloster, eller kanskje de oppretter et nytt kloster. Det var altså her i Wat Marp Jan at Ajahn Ajito hadde sin trening de første årene av munkelivet, før han etter hvert kom tilbake til Norge og opprettet Vingrom Buddhistkloster.

Dette besøket var ikke bare første gang jeg var i Wat Marp Jan, men også min første reise til Thailand. Det var stort å få oppleve de omgivelsene som jeg tidligere bare hadde hørt om. Ved en anledning skulle Ajahn Anan og et mindre antall av munkene samles utenfor Uposatha-hallen etter kveldschanting. Jeg var så heldig å bli invitert til å observere denne sammenkomsten. Jeg fant plass et lite stykke unna munkene, bukket tre ganger for å vise min respekt til Ajahn Anan, og satte meg ned. Å få se munkenes hengivenhet og omsorg overfor Ajahn Anan gav meg en sterk opplevelse av ro og takknemlighet.

I løpet av de første dagene var det flere og flere gjester som ankom klosteret. Et stort antall munker og legfolk – og også flere nonner – kom for å delta i markeringene 28.-31. mars. På det meste var vi åtte nonner samlet. En av nonnene, Mae Chee Amy, holder til i Wat Marp Jan. Hun har praktisert som mae chee store deler av livet, og gjør en imponerende innsats i å støtte sanghaen og klosteret i daglige gjøremål. Hun var rask til å fortelle meg at det er veldig god karma å være selvoppofrende og gjøre gode handlinger overfor munkene. Gjennom møtet med Mae Chee Amy fikk jeg en verdifull anledning til å speile mitt eget sinn, og refleksjoner til ettertanke.

I Thailand har det frem til nylig ikke vært mulig for kvinner å få høyere ordinasjoner, og det er fortsatt svært uvanlig. Imidlertid har mae chee-tradisjonen eldgamle røtter, og er levende den dag i dag. En mae chee kler seg i hvitt, barberer hodet og følger åtte eller ti sila (treningsregler); hun har forlatt det verdslige livet for å studere og praktisere Buddhas lære.

Nonnene som var til stede var fra Malaysia, Sri Lanka, Latvia, Australia, Thailand – og meg fra Norge. Med det ble vi et lite internasjonalt fellesskap. Samværet med de andre nonnene var en ny og god opplevelse for meg. Vi har ikke det samme rammeverket av regler som de fullt ordinerte munkene har, men innordnet oss som best vi kunne etter senior-junior-prinsippet. Treningen i å ikke binde seg til regler og ritualer var absolutt til stede for meg, og gav meg noen turer ut av komfortsonen. Men, det som gav sterkest inntrykk var opplevelsen av å være i et monastisk fellesskap. Det var en stor glede å få bli kjent med og utveksle erfaringer med andre kvinnelige monastikere.

En kveld for å hedre Buddhas lære og den buddhistiske tradisjonen

En cetiya er et sted for påminnelse om Buddha, Dhamma og Sangha. Ordet cetiya kommer fra pali og betyr helligdom, minnesmerke, et objekt som er verdig erbødighet. En stupa er en type cetiya. I en stupa blir det oppbevart relikvier eller andre gjenstander for å hedre en ærverdig person. Et særtrekk ved stupaen i Wat Marp Jan er at den inneholder arkitektoniske trekk fra ulike buddhistiske retninger, og materialer fra ulike land. Stupaen er bygget som et symbol for harmoni mellom ulike buddhistiske tradisjoner. Arbeidet ble påbegynt i 2014. Bygningen er fortsatt ikke helt ferdig, og seremonien som fant sted den 28. mars, markerte at 28 buddhafigurer har kommet på plass. I dagene frem mot seremonien la munker og legfolk stor innsats i å gjøre bygningen klar. Stupaen har en imponerende størrelse; under seremonien var det samlet godt over 100 munker og minst like mange legfolk innendørs. I tillegg var et stort antall sitteplasser utendørs fylt opp.

De 28 buddhafigurene er plassert i sirkel langs veggen, høyt oppe i takkonstruksjonen. Buddhafigurene er utsmykket slik at de holder en seremoniell bomullstråd, som på thai kalles sai sin. Tråden løper videre ned til gulvnivået der menneskene sitter. Under seremonien ble det resitert beskyttelsesvers, paritta, for påminnelse om og hedring av de fullkomment selv-oppvåknede buddhaene. Under resitasjonen ble bomullstråden ført videre mellom alle munkene som var til stede. Synet av dette båndet mellom buddhafigurene og munkene var et sterkt bilde som er verdig erbødighet og ettertanke. Buddha Gotama, som er vår tids buddha, opprettet munkeordenen, bhikkhu-sangha, for nærmere 2600 år siden. Munkenes ordinasjonslinje, upasampadā, har blitt opprettholdt til den dag i dag. I theravadatradisjonen, og videre i den thailandske skogsklostertradisjonen og Ajahn Chah-linjen, har Buddhas munkeregler blitt strengt bevart; Buddhas lære følges i en direkte og jordnær form. Refleksjon over disse omstendighetene gir meg stor inspirasjon og motivasjon for det monastiske liv og et ønske om å bidra til å bevare Buddhas lære.

Her er et utdrag fra Ven. Ajahn Anan sin dhamma-tale den 28. mars

Ven. Ajahn Anan snakket om at å dele med tillit er en vei til indre fred og klarhet i sinnet:

Vi som buddhister, har en tillit til Buddhasāsana, den buddhistiske lære og tradisjon. Denne tilliten gjør oss i stand til å dele av det vi har. Gjennom tillit blir vi i stand til å gjøre gode handlinger, og vi deler for godhetens skyld. Vi gir almissegaver til munker slik at Buddhas lære kan overleve og fortsette, eller vi hjelper mennesker som gjennomgår vanskeligheter. Dette er alle generøse handlinger; alle handlinger av uselvisk deling. Godheten som vi skaper ved å være generøse, er noe som tar bolig i våre egne hjerter. Vi skaper godhet gjennom å gi materielle ting, og vi gir også til eller for symboler. Dette er symboler som påminner oss om åndelig fortjeneste og godhet, som cetiyaer og stupaer – og vi gir også til buddhafigurer. I denne cetiyaen finnes det nå 28 buddhafigurer. Disse er objekter til påminnelse om den store godhet og den store visdommen, medfølelsen og renheten som alle de fullkomment selv-oppvåknede buddhaene hadde. Vi bruker disse kvalitetene som meditasjonsobjekt – vi kaller det Buddhānussati. Mennesker som er gavmilde og som praktiserer Buddhānussati, de har lett for å smile og har mye glede, fordi de opplever fred i hjertet. Uansett om vi har lite eller mye å gi, ser vi at det er viktig å gjøre gode gjerninger. – At gjennom generøsitet, gir vi slipp på grådighet. Enhver grådighet som kan skade andres velstand, den driver vi ut fra vårt eget sinn, slik at hjertet blir rent. Nå i dag ser vi at en slik grådighet som skader andres velstand, skaper så mange problemer. Denne grådigheten er årsaken til alt kaos i verden, og årsaken til at vi ikke har fred.

Som buddhister har vi altså denne kvaliteten av generøsitet. Når vi ikke er grådige, føles hjertet lett. Vi ser at grådighet er en svært sterk form for dårlig kamma (karma), og hvis vi er grådige, føles hjertet også tungt. Men, når vi uselvisk deler av det vi har, gir det en fornemmelse av letthet i hjertet, og vi får indre ro og tilfredshet. Når vi gjør det ofte, fylles hjertet av fred og glede. Vi praktiserer dyktige handlinger, og får mer og mer positiv kamma. På den måten utvikler vi gode hjertekvaliteter, eller et godt sinnslag.

Det som virkelig er viktig er meditasjonspraksis og sīla, rett moralsk trening. Når vi allerede har lagt et grunnlag med generøsitet, må vi øke godheten gjennom sīla: overholde de fem treningsreglene, åtte treningsregler, eller til og med ti treningsregler. Det er mange kvinner som har en sterk oppriktighet. Mae chee fra Litauen, fra Norge, og fra mange ulike land, de har en intensjon, et fokus, et oppriktig hjerte – for å praktisere og meditere. Et slikt fokus kommer av å se at hjertet og sinnet er det viktigste. Og dette hjertet, det har ingen agenda, det er ikke kvinnelig eller mannlig. I mange land finnes det grupper som praktiserer dhamma, som også har denne oppriktigheten. Dette er verdt å glede seg over. I Sveits, for eksempel, har vi Rigi-gruppen, som praktiserer på Rigi-fjellet. De er svært fokusert på praksisen, de gir virkelig alt de har, gjennom et fokusert og oppriktig hjerte og sinn. Selv om de er legfolk som også har andre plikter, klarer de å meditere på denne måten. Noen har kanskje hatt mulighet til å ordinere seg allerede, eller kanskje de har hatt et ønske om å gjøre det. Men, siden de fortsatt har mange plikter i livet, praktiserer de både dhamma, og utfører pliktene sine samtidig. En slik innsats er absolutt verdt å glede seg over, også.

Ven. Ajahn Anan snakket varmt om alle som kom for å delta i overrekkelsen av de 28 buddhafigurene, og at det krever tillit å samles på denne måten:

Mennesker fra Thailand, Singapore, Malaysia, Sri Lanka, Amerika, Europa, Sveits… Mange mennesker med ulike evner har bidratt til å gjøre cetiyaen vakker. Hundre munker har kommet for å glede seg over de gode gjerningene som legfolk har gjort, ved at de har hjulpet til med å bygge cetiyaen i Wat Marp Jan. Det har kommet munker fra hele Thailand, og fra utlandet. De har kommet for å dele gleden sin. Dét i seg selv er verdt å glede seg over, for det er ikke enkelt å finne kun én person som er villig til å ordinere seg. Den personen som ordinerer seg for treningens skyld, for å se at det ikke finnes noe virkelig selv; han må virkelig være klar for å gi opp alt. Og en dag, når sinnet samler seg – meditativ konsentrasjon samler seg – og visdom begynner å tre frem, så kan vi se at det virkelig ikke er et genuint selv. Da kan vi se at denne kroppen kun er en samling av atomer som har kommet sammen, og at den egentlig bare er anicca, dukkha og anattā (forgjengelig, utilfredsstillende og ikke-selv). Dette er målet med praksisen vår, og det er derfor vi trener oss i generøsitet, moral/etikk og meditasjon. Vi gjør denne treningen for å oppnå visdom, og for å oppnå frihet fra de betingelsene som binder oss til denne verden. Våre hjerter og sinn er rettet mot dette: Mot å oppnå Buddhas egenskaper – mot oppvåkningens sanne natur. Så, måtte dere alle rette hjertet den samme veien.

Gode gjerninger ved sjøen

På Ven. Ajahn Anan sin fødselsdag den 31. mars har det blitt tradisjon at munker og legfolk reiser sammen for å slippe fri dyr. I år var det kyr, krabber og skilpadder som ble reddet. Tradisjonen er ikke bare av symbolsk karakter, det blir også gjort god karma ved å redde liv. Legfolk kjøper dyr som er til salgs på markedet, eller som skal slaktes. De blir så sluppet fri på et egnet område. Nå fikk kyrne beite hos mennesker som ønsket å ta seg av dem, krabbene ble sluppet fri i havet, og skilpaddene fikk bo i demningen på Wat Marp Jan.

Gode råd bringes med til Norge

Til slutt fikk både Ven. Ajahn Ajito og jeg gode råd med oss fra Ven. Ajahn Anan. Midt i prosessen med å bygge klosteret i Norge, er det uvurderlig å få støtte og veiledning av vår læremester. Da kan vi være trygge på at de beslutningene som tas er til det beste.

Rådene jeg selv fikk, vil helt sikkert også være til nytte for andre, så derfor deler jeg litt av dem her:

Ikke vær for hard mot deg selv når du ikke får det til. Fortsett å praktisere, så vil resultatene komme mer og mer etter hvert.

Ikke la deg bli dratt ned av tvil, men merk deg bare at tvilen oppstår.

Praktisere mettā (velvilje) for deg selv og for andre.

Det du gjør nå former hva som skal skje i fremtiden.

— Ven. Ajahn Anan Akiñcano

Tilbake til stillhet i et norsk dalføre

Etter ti dager i Thailand var tiden inne for å vende kappene mot Norge. På disse dagene rakk spenningen over alt det nye i Thailand å legge seg til et mer behagelig nivå enn da vi først ankom klosteret. Etter hvert kom det tanker om at jeg gjerne kunne blitt en uke eller to til i Wat Marp Jan. Som langsomme bølger mot stranden i stille sjø, kom også roen til meg. Noen ganger trenger bare hjertet og sinnet litt tid til å finne hvile på et fredelig sted.

Vel tilbake i Vingrom Buddhistkloster ventet Kruba Indañano og kattene Rita og Pepsi. Det var vår i luften og snøen nesten borte. Innenfor dørene var det bemerkelsesverdig stille. Da jeg satte meg ned var lyden av de malende kattene det eneste jeg kunne høre. Jeg følte meg privilegert over å få være i en slik ytre stillhet som vi har her i klosteret, i et norsk dalføre. Her kan vi leve og praktisere Buddhas lære. Men, uansett om vi er i Thailand eller Norge; om lyder er til stede eller ikke – er jobben vår å skape en slik stillhet inne i oss selv.